Edge of darkness

døden, igjen

2008-06-17T09:38:00.000-07:00

Jeg flyr på en skinnende sky
av smerte
i en skinnende himmel
det svarte verdensrommet over meg
jeg er hvit og skinnende
verden så langt unna
kommer aldri tilbake

hvis jeg konsentrerer meg kan jeg ennå puste gjennom nesen
så vidt
men jeg vil heller til skyen min

kulden
kommer

Outreach

2007-10-19T17:26:00.000-07:00

I've been mulling over the major things in my life. X seems so distant, but I don't know, it could be me. Whatever, whenever, I love him, and I have to admit that I've never had as much fun as with him. On the whole I think that is mutual, but he has this way of manipulating people that can be really unhealthy and force you into unknown patterns. In fact I think he is quite persistent in that. yada yada unconsciously not realize controlling scary angry lonely powerless. Still love him and need him though. For me this is for real.

Tenk ikke så mye på meg - tenk på noen andre istedet!

2007-09-08T09:24:00.000-07:00

Det var mye du klarte å få sagt i løpet av de 2 minuttene. Ordene dine var kiler som drev oss fra hverandre. Hva med: "Jeg håper du kan se noe positivt i forholdet vårt også" og "Du må forsøke å tenke på noe positivt og muntert"

Det er vanskelig å forstå. Jeg har slept deg rundt og nærmest lagt verden for dine føtter. Og du har for én gangs skyld vært glad og åpen. Hva mer vil du ha? Du var så nær og vi snakket ikke om noe spesiellt. Akkurat hva har du hørt?

Rusmisbrukerenes uærlighet kan av og til gå forbi det rå og hjerteløse og over i noe så mye mer at man kan tro at man står og snakker med fanden sjøl. Da er hvitt sort og opp ned. Det lille oppmuntrende klappet på skulderen blir sexovergrep og krav til intimitet.

Jeg vet ikke og jeg kan ikke vite, hva med deg, hva med meg, hva med oss og hva med de andre?

Den uærligheten du må leve med når du vokser opp med rusmisbruker foreldre preger deg for resten av livet. Mest spesifikt lærer du å leve med løgn. Du lærer å lyve sammenhengende og ha orden på historiene. Du lærer å etterforske andre for å vite hva de egentlig har drevet med. Du lærer å leve i total utrygghet uten penger og sosial anseelse. Du lærer å alltid alltid være alene. Misbruker foreldren/vennen/kollegaen/kjæresten vil aldri komme til å være sammen med deg, eller se deg som en levende person. De blir i beste fall din Skybert - i verste fall din morder.

Expecto Patronum sier nå bare jeg.

Hva var under sengen?

2007-07-17T15:49:00.001-07:00

Jeg vet du sitter der, gleder deg over å kunne se at jeg er på nett, og makten - du KAN kontakte meg, men gjør det ikke. Jeg ser ingenting, jeg får hamret inn under neglene mine hvert sekund at hva som skjer med meg er uinteressant for deg, du vil ikke vite, du krever å ikke vite. Egentlig interessant at du sitter der og drikker og ønsker å få presentert en fake virkelighet fra meg. Vanskelig å se fordelen ved det, men nå vet jeg også at du ikke leser mail fra meg. Jeg tror - jeg er faktisk sikker på at det er alkoholikersyndromet. Monster under sengen!
Vi håndterer det så forskjellig, i flannelpysj og ullsokker, med håret i en sirlig flette, slår jeg lyset på med et sukk, og med parallelle føtter i mine parallelle helsesko ser jeg under sengen med alt lys på. Ikke så meget som en skygge eller en støvdott under min seng. Mine monster har for- og etternavn og bor i hodet mitt, og i den nære fremtiden. Vi kjenner hverandre godt.
Dine monster er skygger uten mening, fortid, fremtid, årsak, logikk. Og når noe blir det aller minste utfordrende, og kanskje kan bli et monster, da er det frem med resten av vodkaen og så er alt glemt. Det er nok derfor jeg elsker deg. Men det er samtidig ubrukelig og enormt destruktivt. På en måte verst for meg fordi jeg blir usynlig, du har en mal, og alkoholen får den til å passe. Meg er du ikke sammen med, og jeg er sammen med spøkelser.

Dette er min stol

2007-02-22T15:44:00.000-08:00

Og stolen er tom
Bordet fuktig av svette og fortvilelse
En lov for far
Og ingen tenker på katten

Natten til 6.desember 2006

2006-12-05T16:36:00.000-08:00

Jeg går på knust glass
I tåke og måneskinn
Håret og nattkjolen
Hvite
Vandød
Over avgrunner
I Alvekongens
Forheksete
Dødsrike

Du skjønner hva jeg mener

August 2005

2006-11-26T15:20:00.000-08:00

Det var visst noe du ville si
men det ble borte i vinden
eller var det min uro
som brøt
at jeg ville stoppe deg fra å si noe
du ville angre
Siden innså jeg
at jeg aldri hadde snakket

Det mørke landet

2006-11-26T14:16:00.000-08:00

Nå hviler himmelhvelvingen
som en glasskule
og plutselig blir
vise menn, nisser og englekor
en selvfølgelig realitet
kameler og klementiner
blander seg med dadler og røkelse
små barn synger
foran ørkenens vakre solnedgang
mens snefnuggene daler mildt
under julestjernens
forunderlige lys

July 26th, Vancouver

2006-11-26T14:11:00.000-08:00

My grief is so encompassing
it is leaking, out -
like a thick black liquid
sticking everywhere
polluting the environment
making people look at me
in the street

2006-11-26T14:08:00.000-08:00

Hvordan kan vi ta så lett på kjærligheten
Intet annet står igjen
Når solen går ned over oss
Ingenting annet holder føttene på stien
Hvordan kan vi så uanfektet velge den bort?

Til guttaboys

2006-11-26T14:03:00.000-08:00

Og plutselig står det der
Oksygensvikt spøkelset
Panna i frontruten
10 meter ned i sjøen fra bryggen
bommen i hodet
og 3 dagers flatfyll i Nyhavn
slår mot deg
på et enkelt spørsmål
lurer døden rundt hjørnet
alt er på lån

27.oktober

2006-11-02T14:26:00.000-08:00

- Jeg forstår ikke hva du sier
Sier du
Og reduserer vår kommuniserende relasjon til ingenting
- Jeg har aldri forstått hva du sier
Og alle mine trygge forsøk på å kommunisere
Knuser latterlige mot jorden
Er jeg bare gal og snakker tull
En liten lerkefugl, med søte, meningsløse lyder

Hvem er du?

Krav

2006-06-28T13:11:00.000-07:00

I de store, tomme rommene
faller tiden som sand
tingene våkner -
tekoppen mumler om et fjernt måltid
og ut av mørket og alle tomrommene
stiger nederlagene frem
alle forurettede ånder
evige anklager om egen handlingslammelse og valg
fyller all tilgjengelig plass
og bare stiger
i intensitet
og man tør knapt
ta telefonen
kjøpe et brød
for ikke å dra inn flere anklagere
mot klær, kjønn, kroppsholdning eller alder
tiggere som ikke fikk
eller barn
skrikene stilner aldri

Timeline

2006-06-28T13:08:00.000-07:00

I measure time by my heartbeats/
the way you averted your eyes and looked down on the table/
once new white houses/
now standing like tiny playthings/
adorned with too many window frames/
fantastic birdhouses totally snowglazed/
my feet crunching the blue snow/
dark blue roadlights throwing darkness on my hands and car/
people - like cracked toys or blurred super-8 movies walking and talking with no sound but smiling happily in the warm summer sunshine/
somebody remembered my name but it was too late to answer/
counting heartbeats/
over a nightblue ocean

Flere dikt fra før i høst

2006-06-28T13:02:00.000-07:00

Vinter
Kjører jeg i skumringen -
røde baklys og gule bjerker
lyser mot vinteren
en visshet
nå kommer det

2 - to
Mørket i skogen
stiger nå frem fra alle kroker og gjemmesteder
venter i svingen
dråper faller, fugler letter, et stumt skrik
her spiste jeg blåbær i solen og lo
nå ser jeg kirkegården
man har tatt riket tilbake

Høst 3 / Sne
Tanker om sneen/
ligger allerede/
under gul himmel/
tung over tørre strå.
Her grønne plener i oktober/
barna jager veps fra plommene.
Snart står jeg ved enden av fjorden/
hører lyder over vannet/hvor ivrige stemmer kastes/
fra steile åssider.
Det er kaldt.

Rovaniemi
Det skal sne idag
et lett dryss
som svever i lyset fra gatelyktene
mot den mørke, fiolette himlen
Det skal sne,
jeg skal vandre alene, i lyset
i den urørte sneen på veien
og bare høre vinden
fjerne biler
vite at der ute, på min høyre side ligger arktis i natten
der, til venstre, sitter du og tenker foran tv
jeg er på toppen av jorden

Dikt

2006-06-28T12:59:00.000-07:00

Høst 3
Det blir aldri roligere enn på t-banen
store områder med blanke stier i november
vått gress
hus og blokker urørlige
farer forbi
mens vi rister gjennom en trygg og elsket regle av navn
og dører som åpner og lukker seg
lik perlene i en rosenkrans
det er de sikre tingene med t-banen
du reiser til et sted
og etterpå reiser du tilbake, hjem
til en liten boble
som lyser i det mørke landskapet

Sorg

2006-06-28T12:56:00.000-07:00

Idet vi kom opp trappene og så opp på statuene over porten ble vi grepet av det samme, der, på midten, var det en gammel kvinne som holdt rundt og beskyttet en gammel mann. Stillheten sammen med kulden og den lilla solnedgangen skar som et sort sverd igjennom meg, samtidig syntes jeg at statuene snakket og ropte, jeg klarte ikke å tenke i all støyen. Ferden mot døden må gå sammen med en som elsker deg, din egen død er alltid din egen, noe som ikke kan deles, eller forståes.Etterpå, i mørket, så du på meg, og blikket ditt holdt noe jeg ikke kan forklare, det jager meg gjennom timene...

"Prosjektet er nå i en fase hvor jeg må begynne med vannfast mascara."

2006-06-28T12:47:00.000-07:00

Tøffe tak, ny blog og denne gangen på norsk! Henter vel inn et par av de andre og sensurerer med øks. Spennende å se om denne siten holder seg oppe. For meg er det mer spennende å skulle blogge på norsk, denne gangen kan det være at jeg blir lest, dette stiller krav til innhold, på mer enn en måte.Bakgrunnen for at jeg startet bloggen idag var behovet for å prate om helgejobbing, hva det betyr og hvordan. Det er ganske kult å jobben i helgen fordi man kan ha på seg sine egne klær, det er helt tomt, man kan spille høy musikk, det er ikke kø på veien, man får gjort ganske mye, innkurven går ned istedet for opp, alle andre får dårlig samvittighet. Andre sider ved å jobbe i helgen er en liten smule mere kompliserte - det er temmelig teit å aldri ha fri - og å ikke se noe punkt i fremtiden hvor man vil få fri heller. Men altså, hva skulle jeg brukt denne fritiden til?

This is

2006-04-28T06:18:00.000-07:00

This is what death smells like/
loss, and an ever widening silence/
a machine that shuts down/
a hand not held/
an almost empty cup of coffee

The words you bead together/
falter/
then suddenly fall to the floor/
off a broken string/
under/
the blank stares from co-workers

Life's shit and then you die...

2005-09-07T05:43:00.000-07:00

I can't help thinking that people consistently will manipulate you in an intense battle of wills, why, I see myself doing it to my dog for chrissake, I'll even take an expensive course to get better at it, and so nobody's manipulating me? Hmmm
I think what really gets to me is the way people will tell you what they think about your home or your clothes and why they are either too expensive (who do you think you are to come here and...) or too cheap (why can't you ever...) it's always the same nobody's ever happy

Nightmares for the advanced

2005-07-20T15:09:00.000-07:00

....I could literally feel the coldness in the landscape, see packs of wolves driving thru the windblown snow in the intense dark blue winter night, the reindeer standing nervously to the side, the dogs anxious, airing their close relatives. And I was wondering about these newcomers, standing there with me, people not living outside, whose idea of an outdoor meal would be a nicely decked table in a quiet garden in summer, not dried meat and seething hot tea while lying on my back in a snowdrift to get out of the wind. I think all these thoughts struck me and immediately and irrevocably set me aside, like a wide chasm driven around me, talk about mind power...

But there is something about the personal physical experience and its reality, although your friends and family invariably will demand you forget and retune your memories to something socially acceptable, not to mention recreate them from villains to heroes, it’s not like you can leave your mind behind, I had that dream again last night. It used to be I’d dream about loosing a finger, keeping it in my pocket all day, waiting for somebody to take the time to drive me to the O.R. it was invariable too late, and often they would say straight out that they never intended to drive me in the first place, they just said it to keep me quiet, and that that kind of medical attention was way too sophisticated for someone like me, a simple worker and slave. In the dreams I would be living under the stairs on a couple of blankets, pretty much like a dog, stealing food.
Now the dreams are more complex, they come to me and say that with my condition they need to remove my arm (or sometimes arms, hands, legs) never giving a diagnose. Sometimes they say it is because there is a change in my arm, so it looks like an arm, (and functions like an arm for me…) but due to the fact that it is changed and not “proper/correct” any more they don’t need me to have that arm anymore. I ask what I’m going to do without the arm and they say it is not a problem because I will not do work demanding two arms anymore. And I keep thinking it’s not the arm, it’s the work, adapting me to the job, to the society, the family and only being able to do that thru major physical damage and loss, handicapping me forever. I fear this night...

At the edge of light

2005-07-07T07:17:00.000-07:00

I think it was probably as I was looking towards the midnight sun from the skihill that I was for certain noticing it - how it really wasn't light, at all. The wind was driving tru the skilift behind me, the cable whipping it's bearings like an ancient bell in Tibet or something and all around me people were talking, some youngsters driving their stripped volvos up and down the face of the hill, almost but not quite overturning, churning up the sad turf in wide bands, spraying us with dried dirt and the wind catching short phrases scentences fragmented into utter chaos. It wasn't really light at all, the little sun all the way over to one side, the landscape bathed in different shades of blue and the mountainrange and nearby lakes still shrouded in ice and snow. I could literally feel the coldness in the landscape, see packs of wolves driving tru the windblown snow in the intense dark blue winternight, the reindeer standing nervously to the side, the dogs anxious, airing their close relatives. And I was wondering about these newcomers, standing there with me, people not living outside, whose idea of an outdoor meal would be a nicely decked table in a quiet garden, not dried meat and seething hot tea while laying on my back in a snowdrift to get out of the wind. These thoughts struck me and suddenly set me apart, my eyes narrowing. They were tourists from easier parts of the world, and although I pretended to be like them, my zipped anorak told a different story, my genes were hard at work, keeping me out of the wind.