Edge of darkness

Det var mye du klarte å få sagt i løpet av de 2 minuttene. Ordene dine var kiler som drev oss fra hverandre. Hva med: "Jeg håper du kan se noe positivt i forholdet vårt også" og "Du må forsøke å tenke på noe positivt og muntert"

Det er vanskelig å forstå. Jeg har slept deg rundt og nærmest lagt verden for dine føtter. Og du har for én gangs skyld vært glad og åpen. Hva mer vil du ha? Du var så nær og vi snakket ikke om noe spesiellt. Akkurat hva har du hørt?

Rusmisbrukerenes uærlighet kan av og til gå forbi det rå og hjerteløse og over i noe så mye mer at man kan tro at man står og snakker med fanden sjøl. Da er hvitt sort og opp ned. Det lille oppmuntrende klappet på skulderen blir sexovergrep og krav til intimitet.

Jeg vet ikke og jeg kan ikke vite, hva med deg, hva med meg, hva med oss og hva med de andre?

Den uærligheten du må leve med når du vokser opp med rusmisbruker foreldre preger deg for resten av livet. Mest spesifikt lærer du å leve med løgn. Du lærer å lyve sammenhengende og ha orden på historiene. Du lærer å etterforske andre for å vite hva de egentlig har drevet med. Du lærer å leve i total utrygghet uten penger og sosial anseelse. Du lærer å alltid alltid være alene. Misbruker foreldren/vennen/kollegaen/kjæresten vil aldri komme til å være sammen med deg, eller se deg som en levende person. De blir i beste fall din Skybert - i verste fall din morder.

Expecto Patronum sier nå bare jeg.