døden, igjen
Jeg flyr på en skinnende sky
av smerte
i en skinnende himmel
det svarte verdensrommet over meg
jeg er hvit og skinnende
verden så langt unna
kommer aldri tilbake
hvis jeg konsentrerer meg kan jeg ennå puste gjennom nesen
så vidt
men jeg vil heller til skyen min
kulden
kommer
Outreach
I've been mulling over the major things in my life. X seems so distant, but I don't know, it could be me. Whatever, whenever, I love him, and I have to admit that I've never had as much fun as with him. On the whole I think that is mutual, but he has this way of manipulating people that can be really unhealthy and force you into unknown patterns. In fact I think he is quite persistent in that. yada yada unconsciously not realize controlling scary angry lonely powerless. Still love him and need him though. For me this is for real.
Tenk ikke så mye på meg - tenk på noen andre istedet!
Det var mye du klarte å få sagt i løpet av de 2 minuttene. Ordene dine var kiler som drev oss fra hverandre. Hva med: "Jeg håper du kan se noe positivt i forholdet vårt også" og "Du må forsøke å tenke på noe positivt og muntert"
Det er vanskelig å forstå. Jeg har slept deg rundt og nærmest lagt verden for dine føtter. Og du har for én gangs skyld vært glad og åpen. Hva mer vil du ha? Du var så nær og vi snakket ikke om noe spesiellt. Akkurat hva har du hørt?
Rusmisbrukerenes uærlighet kan av og til gå forbi det rå og hjerteløse og over i noe så mye mer at man kan tro at man står og snakker med fanden sjøl. Da er hvitt sort og opp ned. Det lille oppmuntrende klappet på skulderen blir sexovergrep og krav til intimitet.
Jeg vet ikke og jeg kan ikke vite, hva med deg, hva med meg, hva med oss og hva med de andre?
Den uærligheten du må leve med når du vokser opp med rusmisbruker foreldre preger deg for resten av livet. Mest spesifikt lærer du å leve med løgn. Du lærer å lyve sammenhengende og ha orden på historiene. Du lærer å etterforske andre for å vite hva de egentlig har drevet med. Du lærer å leve i total utrygghet uten penger og sosial anseelse. Du lærer å alltid alltid være alene. Misbruker foreldren/vennen/kollegaen/kjæresten vil aldri komme til å være sammen med deg, eller se deg som en levende person. De blir i beste fall din Skybert - i verste fall din morder.
Expecto Patronum sier nå bare jeg.
Hva var under sengen?
Jeg vet du sitter der, gleder deg over å kunne se at jeg er på nett, og makten - du KAN kontakte meg, men gjør det ikke. Jeg ser ingenting, jeg får hamret inn under neglene mine hvert sekund at hva som skjer med meg er uinteressant for deg, du vil ikke vite, du krever å ikke vite. Egentlig interessant at du sitter der og drikker og ønsker å få presentert en fake virkelighet fra meg. Vanskelig å se fordelen ved det, men nå vet jeg også at du ikke leser mail fra meg. Jeg tror - jeg er faktisk sikker på at det er alkoholikersyndromet. Monster under sengen!
Vi håndterer det så forskjellig, i flannelpysj og ullsokker, med håret i en sirlig flette, slår jeg lyset på med et sukk, og med parallelle føtter i mine parallelle helsesko ser jeg under sengen med alt lys på. Ikke så meget som en skygge eller en støvdott under min seng. Mine monster har for- og etternavn og bor i hodet mitt, og i den nære fremtiden. Vi kjenner hverandre godt.
Dine monster er skygger uten mening, fortid, fremtid, årsak, logikk. Og når noe blir det aller minste utfordrende, og kanskje kan bli et monster, da er det frem med resten av vodkaen og så er alt glemt. Det er nok derfor jeg elsker deg. Men det er samtidig ubrukelig og enormt destruktivt. På en måte verst for meg fordi jeg blir usynlig, du har en mal, og alkoholen får den til å passe. Meg er du ikke sammen med, og jeg er sammen med spøkelser.
Dette er min stol
Og stolen er tom
Bordet fuktig av svette og fortvilelse
En lov for far
Og ingen tenker på katten
Natten til 6.desember 2006
Jeg går på knust glass
I tåke og måneskinn
Håret og nattkjolen
Hvite
Vandød
Over avgrunner
I Alvekongens
Forheksete
Dødsrike
Du skjønner hva jeg mener
August 2005
Det var visst noe du ville si
men det ble borte i vinden
eller var det min uro
som brøt
at jeg ville stoppe deg fra å si noe
du ville angre
Siden innså jeg
at jeg aldri hadde snakket
Det mørke landet
Nå hviler himmelhvelvingen
som en glasskule
og plutselig blir
vise menn, nisser og englekor
en selvfølgelig realitet
kameler og klementiner
blander seg med dadler og røkelse
små barn synger
foran ørkenens vakre solnedgang
mens snefnuggene daler mildt
under julestjernens
forunderlige lys
July 26th, Vancouver
My grief is so encompassing
it is leaking, out -
like a thick black liquid
sticking everywhere
polluting the environment
making people look at me
in the street
Hvordan kan vi ta så lett på kjærligheten
Intet annet står igjen
Når solen går ned over oss
Ingenting annet holder føttene på stien
Hvordan kan vi så uanfektet velge den bort?
Til guttaboys
Og plutselig står det der
Oksygensvikt spøkelset
Panna i frontruten
10 meter ned i sjøen fra bryggen
bommen i hodet
og 3 dagers flatfyll i Nyhavn
slår mot deg
på et enkelt spørsmål
lurer døden rundt hjørnet
alt er på lån
