Sorg
Idet vi kom opp trappene og så opp på statuene over porten ble vi grepet av det samme, der, på midten, var det en gammel kvinne som holdt rundt og beskyttet en gammel mann. Stillheten sammen med kulden og den lilla solnedgangen skar som et sort sverd igjennom meg, samtidig syntes jeg at statuene snakket og ropte, jeg klarte ikke å tenke i all støyen. Ferden mot døden må gå sammen med en som elsker deg, din egen død er alltid din egen, noe som ikke kan deles, eller forståes.Etterpå, i mørket, så du på meg, og blikket ditt holdt noe jeg ikke kan forklare, det jager meg gjennom timene...
posted by Fawn @ 12:56 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home